Årbok for Hadeland 1990

Halvorsbøle

Av Ingeborg Katrine Bjertnes

Ingeborg Bjertnæs (Ruden)Ingeborg Katrine Bjertnes (Ruden) (1906-2005) var datter av siste eier av gården Halvorsbøle, før stedet ble kjøpt av Arbeidsgiverforeningen. I Årbok for Hadeland 1990 (side 85-87) deler hun minner og forteller om gården Halvorsbøle.

Halvorsbøle Hotell som det heter nå (i 1990), ligger så vakkert til på Halvorsbølberget. Med høye graner og furuer rundt. Med koselige bergrabber, og ikke å forglemme utsikten over Randsfjorden mot syd og øst. Det er nok et sted som vil bli husket og besøkt av mange.

Men hva med gården Halvorsbøle som dette stedet er en liten del av? Etter enda en generasjon er det knapt noen som husker den vakre gården, som ble revet og utslettet da Arbeidsgiverforeningen kjøpte den og bygget kurssted på Halvorsbølberget. Jeg er blitt bedt om å fortelle litt om historien til gården. Og den kjenner jeg jo for en del generasjoner. Min bestefar kjøpte gården rundt 1870. Historien før den tid vet jeg lite om, men fra så langt tilbake jeg kan huske, har Halvorsbøle først vært slektsgården vår. Siden har det vært vemodig å se den forsvinne.

Halvorsbøle var etter forholdene på Vestsida en stor gård. Og det hørte til et par tusen mål skog. Bebyggelsen lå så vakkert til. Med utsikt over sørenden av Randsfjorden – en utsikt som jeg synes er noe av det vakreste som finnes. Der var en lang hvit hovedbygning som lå øst-vest. Og med stor frukthage mot syd. Noen av epletrærne ser jeg stå der ennå. Likedan tuntreet, ei diger bjørk som bestefar min har plantet der. Et lysthus var steinlagt med murstein. Den finner man nok der ennå.

La oss nå skru tida 70-80 år tilbake og gå inn i bygningen. Stueinngangen er fra hagen, og vi kommer inn i stuegangen med trapp til annen etasje. Mot vest har vi den tradisjonelle storstua, tvers over bygningen, med 6 vinduer. Til høyre i gangen kommer vi inn i ei stor peisestue med to vinduer mot syd. Der var det en gammel gråsteinspeis. Kjøkkenet var mot sydøst med 5 vinduer. Det gikk også tvers over bygningen, unntatt kjøkkeninngang med trapp til annen etasje. I kjøkkenet var det også en stor peis. Utenfor vinduet mot syd var det et morelltre med verdens beste moreller! Som en kuriositet kan jeg fortelle at da de rev ned bygningen, fant de noen familiepapirer som tilhørte vår familie lagt inn i panelet. Men noe spøkelse som det ble fortalt så mange historier om opp gjennom årene, fant de ikke!

Låven lå der hvor parkeringsplassen er nå. Den er lagt over muren til fjøs og stall. Vi ser åpningen til møkkakjelleren i muren på ned sida. Låven hadde en vinkel til hestevandringa. Jeg husker så vidt jeg var med og satt på armene hl hestevandringa når hestene dro disse rundt i treskinga.

Der var stabbur med stabburklokke, som nå henger utafor døra til hotellet og blir brukt der (Kommentar: i dag henger den i spisesalen). Og det var bryggerhus og ei gammel badstue. Det var også seter som hørte til gården. Jeg husker såvidt at far hadde kuer der. En av søstrene mine og jeg var endel hos henne som stelte kua der. Det jeg husker best var at vi på veien til setra måtte passere et dalsøkk som het Morddalen. Der var det en firkantet stein midt i veien. Når vi hoppet og danset på den, sa de det var en sånn hul lyd. Under den lå det altså noe! Nifst å høre for en 6-7-åring.

Ja, så var den tragiske nedtrappinga av gården da. Inntil den forsvant. Min bestefar Ole Ruden var født på gården Ruden (Rua) i Vestre Gran. Da han giftet seg med Karen Onsaker, kjøpte de Halvorsbøle. De hadde fire barn. To av dem, Jørgine og Tølløv, døde begge samtidig av difteri 8-10 år gamle. Far, Lars Ruden, var eldst, og han tok over gården i 1904. Mine to eldste søstre er født der. Men far var utdannet landmåler, og hadde nok å gjøre med det, både sommer og vinter. Kart over eiendommer som han har tegnet, har de nok på mange gårder. Både her på hadelandsbygdene, Nordre og Søndre Land, Biri og totenbygdene. Etter noen år overlot far Halvorsbøle til sin bror Ivar. Far hadde da bygd Solvik på en tange nede ved fjorden. Så beholdt han noe jord til Solvik og flyttet dit. Og ante nok ikke den videre skjebne til gården.

Onkel Ivar var engasjert i skogetaten, og etter få år solgte han gården til konsul Mohr fra Bergen. Han hadde en gårdsbestyrer som tok seg av gården, og en forstkandidat som drev skogen. Han selv og familien var der bare av og til. Etter noen få år solgte han gården til Tollef Onsaker. Han solgte den videre til Gran kommune. Onsaker beholdt all skogen og endel jord som lå inntil gården Onsaker. Noe jord overlot kommunen som tilleggsjord til noe småbruk.

Lærer Moger, som var læreren vår i kretsen, og hans familie hadde en liten leilighet på skolen. Nå da kommunen var eier av Halvorsbøle, ble det lærerbolig der. Litt senere fikk lærer Moger kjøpt husene og resten av Jorda. Moger døde i forholdsvis tidlig alder, bare et par og femti år. Etter en tid solgte kona hans gården til Arbeidsgiverforeningen. De rev ned den store hvite byggingen, låven og alle husa, og bygget det store fine stedet på Halvorsbølberget som kurssted. Etter noen år solgte de det til nåværende eier, Sjømannsforbundet, som driver hotell der.

Gården Halvorsbøle er gått over i historien. Bare de eldste blant oss kan i fantasien se for seg den opprinnelige gården. Med krøtter og hester. Med liv og arbeide, med mange folk hver med sitt å gjøre, i skog og mark, ute og inne. Her har vært gleder og sorger og store tragedier. Alt er borte. Det er blitt stille.