Halvorsbøle holdt på å forsvinne i dypet for 25 millioner år siden

Av Fredrik Ruud

	Fredrik Ruud, en ivrig geolog, er pensjonert lektor. Han har dessuten bred erfaring som kurslærer i Acem.

På kanten av stupet

Da jordskorpen revnet opp for ca 250 millioner år siden, klorte Halvorsbøle seg fast til grunnfjellet, mens området rett ved siden av forsvant i dypet av «Randsfjorden».

Halvorsbøle sett fra Onsberget. Foto: Torbjørn Hobbel

Hva var det som skjedde?

I vårt område skjedde dramatiske vertikale bevegelser i den såkalte Perm-tiden, ved at landet på den ene siden av en nord-syd-gående bruddlinje sank ned, opp til 1000 m i forhold til området på den andre siden. Halvorsbøle-området på vestsiden av denne glideflaten forholdt seg i ro, mens blokken på østsiden (der nåværende Randsfjord og jordbruksbygdene østenfor) sank i dypet. Dermed oppstod Randsfjorden (se fig 1).

Figur 1

Dette skjedde ikke i et eneste stort rykk, men mer i «rykk og napp» gjennom flere millioner år. Samtidig strømmet lava ut langs bruddlinjene, og danner lavaplatåene syd for Hadeland, Krokskogen.

Hva er drivkraften i denne dramatikken?

For å forstå hvilke krefter som er i sving (- også i dag!), må vi dukke ned under den relativt tynne jordskorpen og ned i de flytende lavamassene (smeltet stein), ned i magmaen. Der skjer det kontinuerlige strømninger, slik vi kan se det i en kokende kjele med suppe (fig 2).

Figur 2

Fra de varmeste punktene i dypet, stiger de opphetede massene oppover mot kjøligere partier under jordskorpen. Der sprer konveksjonsstrømmene seg til sidene. I slike spredningssoner strekkes jordskorpen i hver sin retning til den revner opp langs forkastningslinjer (fig 3).

Figur 3

Områdene på hver side av denne bruddlinjen drives fra hverandre og inngår i et globalt kontinentaldrift-mønster (fig 4).

Figur 4

Området imellom de divergerende jordskorpeplatene synker inn og danner en langstrakt «rift- valley» (fig 5).

I dag er en slik revne i utvikling bl.a. på Island og i Øst-Afrika.

Figur 5

Oslofeltet

Oslofeltet er en slik rift-dannelse som strekker seg fra Tønsberg og Skien i sør, til nordenden av Mjøsa i nord (fig 6).

Figur 6

Halvorsbøle (liksom Ekeberg og Nesodden lenger syd) ble altså liggende på kanten av denne riften, mens jordbruksbygdene på Hadeland, Ringerike, Toten, Hedmark og indre Oslofjord ble liggende inne i «Oslo-riften». Åpningen av Atlanterhavet er eksempel på en fullbyrdet riftdannelse (fig 5), mens Oslofeltets riftdannelse ble avbrutt før den greide å splitte landet på langs.

Hvor kom den gode dyrkningsjorden fra?

Da må vi gå enda lenger tilbake i tid enn til rift-valleyens 250 millioner år. Vi må tilbake til kambrosilur-tiden dobbelt så langt tilbake i tid (ca 400 til 600 millioner år siden, fig 7).

Figur 7

Da var vårt område dekket av hav. I dette havet utviklet de første organismene seg, fra encellede til flercellede organismer og til hvirveldyr. Fra omkringliggende fjellområder bragte elver med seg nedbrytingsmateriale ned i disse havområdene hvor det etter hvert ble avsatt mektige lag med grus, sand og leire. I perioder med varmt klima (- vårt område lå i nærheten av ekvator) levde et yrende dyreliv i dette havet, og det ble i løpet av 200 millioner år bygget opp mektige kalklag, dvs ca 1000 år pr mm kalkslam. I tidens løp ble alle disse avsetningene forstenet til bergartene konglomerat (fra grus og rullesteiner), sandstein, leirskifer og kalkstein. Alle disse marine sedimentene fra kambrosilur-havet finnes altså i våre beste jordbruksområder (fig 8).

Figur 8

Hvorfor ligger ikke disse lagene flatt oppå hverandre?

Det er ikke bare perm-tidens forkastninger som skapte dramatikk i vårt område.

150 millioner år tidligere, etter at kambrosilur-havet hadde trukket seg tilbake, skjedde en like dramatisk hendelse: Grønland kolliderte med Norge!

Denne platedriften ble drevet av de underliggende lavamassenes konveksjonsstrømmer, som nå hadde fått et konvergerende mønster (- motsetning til Oslo-riftens divergerende mønster). Resultatet ble at de flattliggende lagene i vårt område ble stuvet sammen i folder.

Dette var en del av oppbyggingen av en svær fjellkjede i vest, den Kaledonske fjellkjede, hvis røtter danner ryggraden og orienteringen av det som i dag utgjør Norge (fig 9).

Figur 9

På utside av Oslofeltet

Strekkspenninger oppstår altså i konveksjonsstrømmenes spredningssoner (rift-dannelser), mens komprimering skjer der strømmene kolliderer med hverandre (fjellkjededannelser).

Slike konveksjonsstrømmer driver kontinentalplater mot hverandre og danner fjellkjeder (- som de 400 millioner år gamle Kaledonidene).

De yngste (65 -70 millioner år gamle) fjellkjeder finner vi i dag i Himalaya, Alpene, Andes, og Rocky Mountains. Så unge fjell har vi ikke i Norge.

Den urgamle (mer enn 1 milliard år gammel) grunnfjells-blokken som Halvorsbøle ligger på, er røtter etter en gammel fjellkjede som i dag er erodert ned. I dette området er grunnfjellsbergartene datert til ca 1,7 milliarder år gamle. Det dreier seg om bergarten «gneis» (fig 10).

Figur 10

Denne bergarten likner på granitt, men den har under fjellkjededannelsen vært utsatt for så harde påkjenninger av høyt trykk og høy temperatur, at den har fått et karakteristisk stripete eller marmorert preg. Dette fjellet er blitt glattskurt av isbreene som senere beveget seg over området, og gir ikke vekstvilkår for stort annet enn bartrær. Dette står i skarp kontrast til de rike jordbruksbygdene på Hadeland rett østenfor.

Hvordan ble det en slik fordeling av fruktbare jorbruksbygder og mer skrinne skogsbygder?

For å forstå denne fordelingen, må vi langt tilbake i tid:

Urfjellene («grunnfjellet» som Halvorsbøle ligger på) ble erodert ned til et sletteland i havets nivå (Tommelfingerregel: Det tar ca 70 millioner år bygge opp en fjellkjede og omtrent like lang tid å rive den ned igjen, dvs at Himalaia er nede om ca 70 millioner år!).
Kambrosilur-havet trengte inn, og det ble avsatt flere tusen meter med marine sedimenter oppå dette grunnfjellet.
Oppsprekking av jordskorpen langs langsgående forkastningslinjer
Lavamasser strømmet ut langs bruddlinjene og la et tusen m tykt lag av lava over hele området, – oppå havavleiringene.
Områder på hver side av en slik linje ble forkastet i forhold til hverandre. Oslo-feltet ble nedforkastet 1000-2000m i forhold til omgivelsene.
I løpet av de siste 65 millioner år har de nedbrytende kreftene (frostsprengning, elve-erosjon og isbreskuring) slipt ned landskapet, til slik vi ser det i dag. Disse kreftene angrep først og fremst de oppragende fjellformasjonene, mens myke bergarter (kambrosilur) i de nedsenkede partiene er blitt mer spart. Det skal bøndene på Hadeland prise seg lykkelig over! Disse lett oppløselige bergartene er dessuten flere steder blitt beskyttet av et overliggende motstandsdyktig lavadekke.

På de oppragende partier på begge sider av Oslo-riften ble flere tusen m med marine sedimenter og lavadekker erodert bort, slik at grunnfjellet er blottet. Denne «høvelen» kom ikke så godt til med de sedimentene og lavadekkene som var nedforkastet i Oslo-riften.

Dermed ble mye av den opprinnelige lagrekken gjennom hele vår geologiske historie bevart. Vi har heldigvis noen rester igjen av denne komplette historien, – som vi kan se i skrenter og veiskjæringer når vi kjører langs Tyrifjorden, på vei til Halvorsbøle. Vi ser der at løse kambrosiluriske sedimentbergarter har undergravet de overliggende harde lavadekkene på Krokskogen, og resultert i stupbratte fjellskråninger som er sterkt ras-utsatt (fig 11).

Figur 11

Konklusjon

Hadelands fruktbare jordbruksland ble bevart pga:

Nedforkastning: «Høvelen» sklei over og tok med seg bare de oppragende partiene på utsiden av Oslo-riften.
Beskyttelse av overliggende lavadekker.

Lever vi i istiden?

De siste 2 millioner år (Kvartærtiden) er preget av store klimasvingninger (fig 12), som førte til at store landområder i Nord-Europa og Nord-Amerika, som i dag er isfrie, ble dekket av en innlandsis.

Figur 12

Figur 12b

I løpet av kvartærtiden endret klimaet seg flere ganger. Undersøkelser i dyphavet viser at det kan ha vært 20-30 istider. I mellomistidene steg temperaturen så mye at innlandsisen smeltet helt bort.

Siste istid begynte for vel 100 000 år siden og dekket om lag 30% av jordens overflate.

Iskappen som lå over Skandinavia var 3 km tykk. Tyngden av denne ismassen presset jordskorpen ned i mantelen, mest der den var tykkest. I Halvorsbøle-området ble den presset ca 210 m ned. (Se fig 8 øverst i venstre hjørne.) For 150 000 år siden ble det en markert klimaforbedring som førte til at de veldige ismassene smeltet ned og iskanten trakk seg bakover. Ettersom brefronten trakk seg tilbake, fulgte havet etter og dekket områder som i dag ligger på tørt land. Dette skjedde før jordskorpen rakk å rette seg opp igjen da istrykket var blitt borte. Halvorsbøle lå altså på bunnen av en havarm som strakte seg helt inn til Mjøsa. Strandlinjen fra denne tiden må vi altså lete etter oppe i åsen ovenfor Halvorsbøle ved 200 m-koten, ca 100 m over Randsfjorden.

De siste restene av innlandsisen smeltet bort for om lag 8.500 år siden. Etter den tiden har klimaet variert. I eldre steinalder, 8.000 – 5.000 siden, må det ha vært spesielt gunstig klima hos oss, og fjellområder som nå er treløse, var dekket med skog. Furuskog dekket Hardangervidda, og alle isbreene i landet var på den tid smeltet vekk. Senere har klimaet vekslet mellom kaldere (f.eks. folkevandringstiden) og varmere (vikingtiden) perioder. i vår tid opplever vi et stadig varmere klima, en utvikling som ble tydelig fra midten av 1800-tallet, og i økende grad senere, Tiden etter istiden har fått den geologiske betegnelsen “holocen”, den helt nye tiden. Menneskenes aktivitet på jorden har imidlertid endret forholdene så mye at geologene nå vurderer å innføre en ny betegnelse for vår tid, “antropocen”, menneskets tidsalder.

Selv om vi i dag er bekymret over global oppvarming som kan true vår sivilisasjon, kan man i geologisk perspektiv (tusener og millioner av år!) regne med at vi er i en «interglasial»-periode, og at nye istider vil komme.

Et tidsspenn på over 1 milliard år

Elver og isbreer har i tidens løp slipt ned 800-1000 m av landskapet. Det nedsunkede kambrosilur-området (ca 0,5 milliarder år gamle) ble altså liggende godt beskyttet på østsiden (- og på bunnen) av Randsfjorden, mens de oppragende områdene på Halvorsbøle-siden ble høvlet ned til røttene av det 1,7 milliarder år gamle urfjellet. Randsfjorden markerer derfor et spenn i tid på godt over 1 milliard år mellom formasjoner som ligger tett inntil hverandre!

På veien oppover lia over Halvorsbøle

Rett oppe i bakken på høyre side av veien ser du glattskuret grunnfjell (gneis m bølgende linjer), og med skuringsstriper fra isbreen som beveget seg sydover mot Oslofjorden (fig 13).
Figur 13
Ved den store svingen litt lenger oppe er det et fint utsiktspunkt. Herfra får du et fint overblikk over de skogkledde grunnfjellsknausene ned mot Halvorsbøle, Randsfjorden lenger nede og Hadelands åkerlandskap (kambrosilur) på den andre siden av fjorden.

Helt mot syd, kan man skimte lavaskrentene som kneiser bak Jevnaker (Krokskogen).

Enda lenger oppe i bakken kan man i veikrysset ta et blikk nordover, og vi ser at landskapet har dype furer i nord-syd-retning. Det er forkastningslinjer som står i forbindelse med de dype forkastningene som senket selve Oslo-riften tusen meter ned.
Stopp opp og reflekter over kontrastene

Følger du den blåmerkede skogsstien opp mot Onsberget (- langs en av forkastningslinjene), finner du en benk hvor du har strålende utsikt. Du lar blikket gå ut over Randsfjordens langstrakte løp, og du kan legge merke til at østsidens fruktbare åkerland står i skarp kontrast til vestsidens skrinne fjellskrenter.

Du kan også la tankene gå innover – til dine egne prosesser her og nå – og til forløpet av et langt liv, – kanskje med innslag av kontrastfulle faser?

Og tankene kan gå tilbake til den geologiske reise som her er beskrevet. Noen hver kan føle seg liten og ubetydelig når vårt liv plasseres inn i det geologiske tidsskjemaet, som starter med jordens tilblivelse for ca 4,6 milliarder år siden.

Men man kan ved denne betraktningen kanskje også få et meningsfullt perspektiv på sin egen plass i en stor sammenheng.