Oslo-kanalen
Oslo-kanalen (også kjent som Oslo-prosessen og Den norske kanalen) var en diplomatisk bak-kanal for hemmelige forhandlinger mellom Israel og Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) i 1993, som ledet fram til undertegnelsen av Oslo-avtalen 13. september 1993. Viktige og dramatiske forhandlinger fant sted på Halvorsbøle. Store norske leksikon skriver:
Motsetningene ble overkommet, og et nytt møte ble holdt på Halvorsbøle ved Randsfjorden, 10. juli. Denne gang var det palestinerne som kom med et overraskende utspill til en prinsipperklæring, og som skapte vansker. For første gang framholdt den palestinske delegasjonen at Den palestinske frigjøringsorganisasjon skulle stå eksplisitt i teksten, istedenfor «palestinerne». Den stilte også krav om kontroll over en veiforbindelse mellom de to selvstyreområdene – Gazastripen og Vestbredden – som i praksis ville dele Israel i to, og som ikke var akseptabelt for israelerne.
Forhandlingene var i en kritisk fase, og utenriksminister Holst avla PLO-formann Arafat et besøk da han var på offisielt besøk i Tunisia. Også Juul og Rød-Larsen deltok i møtet med PLO, og dro derfra videre til Israel, der de møtte utenriksminister Peres og orienterte ham om samtalen med Arafat og situasjonen i prosessen. Holst skrev et brev til Peres etter møtet; Peres fikk aksept fra statsminister Rabin for å fortsette forhandlingene, som ble gjenopptatt på Halvorsbøle 24. juli.
Palestinerne la fram et nytt forslag til prinsipperklæring, som i hovedsak var det samme som ved forrige runde, og som israelerne ikke fant å kunne akseptere. Partene valgte likevel å fortsette forhandlingene, som førte til et forslag om gjensidig anerkjennelse: Israel var villig til å anerkjenne PLO som det palestinske folkets offisielle representant mot at PLO anerkjente staten Israels rett til å eksistere og å gi avkall på voldsbruk.